Nils Olai Hans. Toft

Historien om odelsgutten som mistet mor og far - og endte med å reise fra familien sin.

Det var kanskje ikke gårdbruker han ville bli Nils Hansen, eller Nils Toft eller Nils Olai - oldefaren min. Den som hadde spurt ham hva han drømte om, og hvorfor det ble som det ble.

For de «reiste», alle han var glad i. Farmora døde da han var åtte. Grandonkel Mons som de bodde sammen med på Rabbe, da han var ti. Sommeren han var 12 tok kreften bestefaren hans, Nils. Bare tre måneder etter døde faren Hans av magesår, en uke før Nils skulle feire 13-årsdag. Begravelsen var to dager etter bursdagen.

Mora, Ingeborg, som fortjener en helt egen historie, satt igjen med fire jenter, Nils, bruket og enka, grandtante Gyri, som hadde kår hos familien. To dager etter 15-årsdagen hans, i 1915 døde også mor, av rosenfeber. En blir fort en slags voksen av slikt.

Til sjøs med odel

Han var knapt 17 år gammel da han fikk skøyte på Nordtofta bruk 3, Rabbe. Samme året, en maidag i 1916 giftet begge søstrene seg. Nils reiste til sjøs.

Da han var 18 ble han far til Nora. Senere samme året giftet han seg med Marie på 22, som bodde på Litlakalsøyna. Mora var fra Tofta.

Året etter, i 1920, mistet de en datter, bare tre måneder gammel, til hjernebetennelse.

I folketellingen 1. desember 1920 er familien oppført på bruk 3, Rabbe. Nils var i Bergen, og levevei er oppført som sjømann (matros) som drev småbruk som bierverv. Grandtante Gyri (Gjøri) på 88 år er oppført som fostermor for Nils.

Steinbrudd og gruvearbeid

På Litlakalsøyna var ting i endring. Her hadde Elisabet, mor til Marie, vært enke siden 1897. De siste ti årene hadde hun hjelp på bruket fra datteren Astrid, som hadde odel, og mannen Mikal. Han var gråstensmurer, og familien bodde i Samnanger ei tid, før de bosatte seg på Litlakalsøyna. Her var det verken store bruket eller stein å jobbe med, så da Mikal fikk nyss om at Vestlandske Stenhuggeri hadde kjøpt opp rettighetene til det store marmorbruddet på Tjøtta på Helgelandskysten ville de bryte opp og reise nordover med fem små barn. Elisabetta, som nå hadde kår hos dem, måtte pent bli med på lasset.

At Mikal ble formann på marmorbruddet ga også jobbmuligheter for vår Nils. Han delte odelsgården mellom søstrene, og flytta. Da Edith ble døpt på Tjøtta er Nils Hansen oppført som steinarbeider. De to søstrene, mor Elisabet og storfamilien bodde sammen på Remman på Tro. Også når Herbert blir født 1923 er det her de holder til.

Fra 16. juni 1925 til 15. juni 1927 og 21. august 1927 til 31. august 1928 var Nils gruvearbeider på Svalbard. Her var han ansatt som lokomotivfører i Store Norske Spitsbergen Kulkompani. I anmerkningen står det «meget god». Det var vanlig at folk var ansatt på årskontrakter den gangen. På den tiden hadde Store Norske en gruve i drift i Longyeardalen, nemlig gruve 2a. På det lengste var taubanen til gruva 2000 meter lang.

Kilde: Terje Carlsen, sjef for kommunikasjon og samfunnskontakt Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS

Ville til Amerika, endte i Bergen

Marie var gravid da Nils reiste til Svalbard første to-årskontrakten. Hjalmar ble født et halvt år uti kontrakten - i desember, da var Marie og barna kommet til Bærøyvågen på Bærøy. Hjalmar ble døpt mer enn et halvt år etterpå - kanskje Nils var hjemme i juni? Faddere for Hjalmar var Herman og Lydia Hansen i Bærøyvågen, tante Astrid og onkel Mikal på Remman.

Så ble Artur til idet Nils kom hjem fra sin andre økt der nord.

Tre år hadde Nils vært på Svalbard. Nå gjorde det han kunne for å rømme fra familien. Han prøvde å få reise til Amerika, men ble nekta utreise fordi han hadde forsørgelsesplikt. Leve med kona og ungene ville han ikke, og for sin vei. Alene.

Forlatt på Helgeland
Året var 1929 og kona og fem barn ble forlatt på Bærøy, ikke betalte han for dem heller. Marie ble sittende i største elendighet. Hun kunne ikke tjene til opphold for alle sine, og samfunnet måte gripe inn. Ungene skulle ikke vokse opp slik at de seinere ble til byrde for samfunnet, derfor satt bort til god forpleining, ble det bestemt. Fire av barna ble satt bort, til beste for ungene, skulle det være. Artur var så liten at han måtte være med mora Marie ’i plass’, for nå måtte hun måtte tjene til livets opphold selv.

De fire andre barna ble satt ut til oppfostring rundt i området. Tre havnet på Tro. Regelen var at ungene ikke ble sendt så langt vekk fra foreldrene, gjerne i samme kommunen. Tro og Bærøy var i samme fattigdistrikt.

Herbert var først i Hemmervika i Bærøyvågen hos Anna og Ludvig Nilsen. Men var ikke så lenge, fordi de hadde ei anna i forpleining som var et tungt tilfelle. Da havnet han hos Karl Haugen på Tro. Hjalmar var hos Herman Iversen på Tro. Edith havnet også på Tro, på Halsen, en av de store gårdene.

Ungene måtte klare seg selv
Det var alltid en tilsynsmann som hadde plikt til å se til at de fikk det skulle ha ut fra oppfostringsbidraget. Der det var for dårlig stelt, ble ungene tatt fra pleieforeldra. De som kunne gi den beste forpleiningen for minst penger, fikk ha barn i oppfostring. Prisen gikk ned etter hvert som barna greie å gjøre nytte for seg. Når de var konfirmert skulle de kunne livnære seg selv.

Pleieforeldra ble fulgt opp av fattigtilsynsmannen, som hadde møter der hadde han plikt til å kontrollere at forholdene var forsvarlig. Samfunnet var så gjennomsiktig på den tiden. Ungene skulle få det bedre der de kom, fosterforeldrene måtte gjennom et nåløye også da. Likevel vet vi at en av guttene måtte røske gulrøtter fra åkeren for å få mat i seg.

Marie havnet på Offersøy, hos Paasche. Men en unge kunne hun tjene til eget livsopphold og ungen sitt.
Kilder: Lokalhistoriker Kåre Hansen og Eli Hansen Sande

Fortalte det aldri

Nora var i Bærøyvågen hos Herman og Lydia Hansen, som var blant de mest velstående i kommunen. De hadde butikk, stor gård hvor storfamilien bodde, og skole i kårstua. De var selv med i fattigvesenet og hadde en finger med i styre og stell. De fostret opp fire eller fem i gode kår. Noen av barna ble på Bærøy også etter de var konfirmert. Lydia var småskolelærerinne og et av de første kvinnfolka som var med i barnevernet, raus og hjalp mange. Hermann var gårdbruker, kjøpmann, ekspeditør og poståpner. I 1910 hadde de tre tjenestepiker, og drengene sov i kårstua over klasserommet. De hadde seks egne barn, fire som levde opp, og Nora holdt kontakten med dem til det siste. Men aldri fortalte hun hvorfor og hvordan hun kjente disse Hansen i Nordland så godt.

«Han var bare en guttunge»

Tilbake i 1929 var Martha, søster til Nils Olai, gift med Vilhelm Lokøy på Tofta. De hadde overtatt heimebruket han reiste fra sju år før. De hørte at Nils Olai var kommet til bydn, og fuglene visste hvem han holdt seg med der. Martha var redd for ham, og sendte Vilhelm til byen for å finne ham. Datteren Ingeborg husker hvor glad mora var over at broren var trygg og hjemme. Han var ikke voksen, bare en guttunge, da han ble far og gift, sa de. Martha fortalte historien mange ganger. Ingeborg, som bare var fem år, husker enda at det var kommet en fremmed mann i stuen. Faren tok inn Nils Olai, og fødde ham, selv om de sjøl hadde fem små barn i huset.

I nord var det stritt for Marie, selv om hun hadde mor og søster i nærheten. Etter noen år var helsa skral og hun var lei av å tjene. Da skrev hun til Nils Olai at nå ville hun ty til ham igjen. Da hentet Nils Olai henne og Arthur til Tofta, selv om han fremdeles bodde hos Vilhelm og familien på Kvile og levde på dem.

«Det andre ekteskapet»
Nils fikk seg etter hvert plass i tranbrenneriet på Døschen og fikk leie et lite hus der. I 1937 og 1939 fikk de to barn til, Ingeborg og Kåre, i det Marie kalte «det andre ekteskapet». De leide ei tid på Vikso (1937) og Tofta (1939), og leide også et rom i andre etasje i Tyrnevika ei tid.

Hvorfor skal han «i årevis» ha levd på Vilhelm og Martha på Kvile? Han som var en dugende arbeidskar som tjente nok til å kjøpe Søre Laksen med kår til de forrige brukerne i 1947? Hva tenkte han om livet, om valgene han hadde gjort, hvordan alt ble? Svarene får vi nok aldri.

I 1988 reiste også han, for godt.